Et omdreiningspunkt i utstillingen er begreper som relasjon og resonans i utforskningen av en kunst-og kulturhistorisk bearbeidelse og dekonstruksjon av kunstnerrollens myter fra Munchs tid som med et kritisk blikk, reflekteres inn i vår egen samtid. Relasjon og resonans oppstår i dialogen mellom Brendmoes ekspressive kulltegninger som viser portretter med forelegg i Anders Beer Wilses fotografier av Edvard Munch og Anne-Lise Stenseths videoverk: Svevestøv som aktualiserer forfatteren Dagny Juel Przybyzewskas forfatterskap og skjebne. Filmen kan fortolkes som en transcendental reise gjennom tid og rom fra forfatterens grav i Tblisi til hennes barndomshjem som nå er kvinnemuseet på Kongsvinger.
Relasjon og resonans oppstår også i møtet mellom billedsuiten "Feff Damar", en serie malerier av Titus Boguslaw som samler gester og bevegelser i en meditativ flyt, med assosiasjoner til frosne film stills og som i sine kunsthistoriske referanser til tachismen viser et lyrisk billedspråk som åpner opp flyktige og ustabile rom hvor maleriets grunnleggende grammatikk utforskes. Synestesi betegner sansenes forbindelser i opplevelsen av virkeligheten. Man kan for eksempel høre og føle farger, se lyder og smake berøringer. Denne rike tradisjonen refererer Titus Boguslaw til i sine tekster der maleriene omtales som fermenterte smaker som til slutt serveres med en syrlig gul, en råblå og en kornete hvit. Denne klangbunnen settes i dialog med hvordan alle sansene tas i bruk gjennom lyd, stemmer og bevegelige bilder som transcenderer tid og rom i Anne-Lise Stenseths film; Pessimistiske kardinalsetninger hvor tidsreisen beveger seg fra Munchs hus i Åsgårdstrand til opptak fra Sørengas vannspeil og byggingen av det nye Munchmuseet. Møtet mellom de repeterende portrettene av Edvard Munch med et islett av tvangsnervrosens fadermord skaper også forbindelseslinjer inn til hvordan Anne-Lise Stenseth, i videoverket "Pessimistiske kardinalsetninger, undersøker" Helene von Druskowitz radikale feministiske tekster og deres aktualitet i dag relatert til kvinnespørsmål og kulturell representasjon. Et annet tematisk omdreiningspunkt er hvordan man bringer inn eksistensielle perspektiv som skaper en følelse av gjenklang og identifikasjon.
Eksistensielle temaer reflekteres i Brendmoes monumentale malerier med referanser til det underbevisste, hvor relasjoner mellom mennesker er et hovedtema. I de ekspressive maleriene med assosiasjoner til en pågående livsfrise finner man repeterende skikkelser som lysbæreren, blomsterbæreren eller hvordan overdimensjonerte, gripende hender i Kinder Tot streber et sted der ute i mørket, gripende etter det tapte barn. Markus Brendmoe insisterer på at maleriet selv i dagens multimediale og digitale tidsalder kan uttrykke angstens metaforer uten å falle tilbake i et selvrefererende, lukket rom. Hendene som griper om sin neste, kjærligheten eller livet selv med all den risiko det innebærer er kastet ut i det som kan påminne om en koloristisk malstrøm. Med en insisterende malerisk kraft finner man en konflikt mellom det livsbejaende og en følelse av tap og undergang, mellom Eros og Tantalos. De maleriske utsagnene inneholder sammensatte kunsthistoriske referanser fra Francis Bacon, til Philip Guston, Wilhelm Sasnal og Ryszard Warsinski.
I det nyeste videoverket til Anne Lise-Stenseth Veggar som kviskrar (2023) er fortellingen inspirert Helene von Druskowitz sine år på en pleieanstalt i tidsrommet 1881-1918. Innenfor husets fire vegger prøver en kvinnefigur å orientere seg og finne mening med tilværelsen. Tematisk handler det om fremmedgjøring, marginalisering og manglende ytringsfrihet for Helene von Druskowitz fikk skriveforbud etter lanseringen av Pessimistiske kardinalsetinger og ble isolert og forlatt på et pleiehjem i 27 år frem til hun døde i 1918. Hun var lesbisk og den første kvinnen i Europa som tok en doktorgrad i filosofi og filmen viser ved sine dvelende, melankolske bilder hva isolasjon kan gjøre med et menneske. Ensomheten og lidelsen i dette verket skaper forbindelseslinjer inn til maleriet Det syke barn fra 2008 av Markus Brendmoe hvor det som kan påminne om en anatomisk plansje satt inn i en collage av rennende maling, viser til det fragmenterte og oppløste. Gjennom å skape disse forbindelseslinjene har intensjonen vært å utforske hvordan eksistensielle temaer, et kunsthistorisk arkiv og filosofiske strømninger kan skape nye rom for undring, gjenkjennelse og kritisk refleksjon.
